Yo

Denne ville bare eksistere. Jeg kalte den Yo — for det var akkurat den energien den kom med. En doodle på sort lerret, løs og levende, den typen ting som skjer når du slutter å tenke og lar hånden ta over. Hjertet er der, selvfølgelig — det finner alltid veien inn — flettet sammen med en vill liten figur, begge gjengitt i den elektriske blåen som nesten summer mot den mørke bakgrunnen. Det hvite linjearbeidet under pulserer som kretskort, eller som noe som puster. Ingen store utsagn her, bare den ærlige gleden ved å sette spor. Noen ganger forteller en doodle deg mer om hvor du er på vei enn et ferdig verk noen gang kunne.