Hydrangea

Det er noe med en blomst som skjærer rett gjennom støyen. Hydrangea er ett av de verkene som tar meg tilbake til aller begynnelsen — tilbake til hvorfor jeg noen gang grep en pensel. Jeg malte dette direkte på ubehandlet tre, og lot maseringsstrukturen puste gjennom som sin egen slags tekstur, sin egen slags stemme. Det blå er tykt og levende, bygget opp med en paletkniv slik at hvert lite blomsterhode har sin egen tyngde, sitt eget lys som fanger kanten. To brede grønne blader vugger det nedenfra som åpne hender. Ingenting komplisert. Ingenting iscenesatt. Bare en blomst, litt maling, og den stille påminnelsen om hvor det hele begynte.