Van Gogh i St Remy de Provence

Det er umulig å snakke om maleri og psykisk helse uten å tenke på Vincent Van Gogh. Jeg hadde privilegiet av å besøke #SaintRemydeProvence i år, og anlegget som huset maleren under hans sykdom. Det er en ydmykende, men gjenkjennelig opplevelse.

Om jeg kan etterlate deg med én tanke om menneskets evne til å prestere mens man er under behandling, så husk at det er her han malte Starry Night – sannsynligvis hans mest fremragende verk, som du kan se på #MOMA, #MuseumOfModernArt i New York.

Hvis du er en leder og kjenner noen som sliter, vær oppmerksom og støttende. Å slite er ikke det samme som å prestere dårlig – det er snarere et bevis på evnen til å yte mens man er under urimelig press. Hvis du orker å bry deg, kan du kanskje gi et utrolig talent rom til å blomstre. Dette er ikke retorikk eller en metafor. Det er noe inne i hver av oss som bare lengter etter å få slippe ut og skinne. Noen ganger ligger det dypt begravd under arr og lav selvfølelse.

Det andre spørsmålet jeg har stilt meg selv mye er hvordan en leder som sliter kan fortsette å lede effektivt, eller til og med vende tilbake til sine ansvarsoppgaver etter en permisjon. Det er direkte relevant for meg, fordi jeg har en jobb som krever at jeg leder i en svært krevende organisasjon. Vil folk se på meg annerledes? Vil de stole på meg? Vil de følge meg? Vil jeg stole på meg selv? På min dømmekraft? Mine beslutninger?

Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer har jeg overbevist meg selv om at det å være åpen om min tilstand og mine utfordringer i det minste hjelper folk å forstå min tankegang bedre enn om jeg hadde lukket meg inne. Av erfaring har dette ført til at flere har åpnet seg om sine egne utfordringer, og til mye anerkjennelse for min ærlighet. Da begynte jeg å føle meg langt mindre alene. Så mange rundt meg bærer på en eller annen form for kamp uten å tørre å snakke om det. Det var forbløffende. Jeg trodde jeg skulle bli den stygge andungen... det viser seg: slik ser ender ut!

Og til syvende og sist, for å være ærlig, tenkte jeg at dette er den jeg er – og jeg vil ikke late som noe annet for en jobbs skyld, uansett hvor fantastisk den er. Det er som med kunsten: det er det det er. Maler du for mye for hjernen, mister du hjertet.