Hvorfor jeg maler

Som kunstner er det veldig givende når arbeidet ditt finner et hjem hvor det blir verdsatt. Vi holder alle på med dette fordi vi føler intenst for formene og fargene vi skaper, og det å vite at noen andre deler vår lidenskap og liker måten vi uttrykker den på, gir oss en følelse av å være forbundet med verden. 

Ikke alle gjør dette fordi vi ønsker å si noe til andre; kunstnere uttrykker ofte personlige følelser og forsøker å fange dem i arbeidet sitt, litt som en personlig dagbok. I mitt eget arbeid søker jeg alltid å forme det skriket du kjenner vokse innvendig når du er overveldet av kjærlighet og lykke. For meg er det ofte lekent. Noen ganger er det bare en morsom tanke som fører til et nytt motiv. Jeg unngår å male når jeg er lei meg eller nedfor. Eller jeg bruker maleriet til å løfte humøret. Jeg maler ikke sorg og fortvilelse, for det er allerede mer enn nok av det i den virkelige verden.

Derfor har mye av arbeidet mitt enkle motiver: abstrakte, men med gjenkjennelige og enkle ikoner som alle kjenner igjen, som hjerter. Og derfor bruker jeg sterke og dristige farger, som er den skrikende delen. 

I mitt tilfelle ønsker jeg å kommunisere dette. Jeg vil dele denne fantastiske følelsen og håper at den vil gjøre andre like glade. Håpet mitt er at om nok mennesker kan dele disse bildene, vil det spre seg og vi vil begynne å like hverandre litt mer.